Som en 22-åring som relaterer til liberale, kapitalistiske verdier, har debatten om datingkultur i Norge tatt en skremmende retning de siste månedene. I årevis har vi jobbet mot et sekulært, liberalt samfunn, der individet har kontroll over sitt eget liv, der frihet er den øverste prioritet, der markedet gang på gang viser seg å fungere, og der seksualitet endelig bare er en dyrisk drivkraft. Å dra på byen og møte en Tinder-match var lenge normalen for unge gutter. Med økende selvsikkerhet i markedet ble roofien byttet ut med naturlig tiltrekningskraft. Før statistikken fra skolevalget kom, var det ingen verbaliserte utfordringer vedrørende norsk ungdoms møteplasser. Men nå, av frykt for å miste makt, stikker de rødstrømpede kjerringene nesa fram og kritiserer datingkulturens mangfold.
Markedet er vår tids naturlige seleksjon. Kapitalismen fremmer konkurranse, og konkurranse fører til forbedring. Produktet vi hele tiden forsøker å selge er oss selv. Da må produktet også være verdt å kjøpe. Dersom kjøperen har mulighet til å velge mellom flere produkter, vil selvfølgelig det beste bli valgt. Eller det rimeligste, alt ettersom. Produktene som ikke blir valgt, som gang på gang blir valgt vekk, og som ikke gjør noe med bortvelgelsen, vil ikke bli ettertraktet, utviklet eller investert i. Til slutt vil de forsvinne fra markedet. En naturlig utvikling på datingfronten. Også kalt: den sterkestes rett.
I likhet med markedets frigjøringsprosess er sekularisering selve symbolet på frihet. Religionens påtrengende budskap om syndig sex og hellig ekteskap har innlemmet en feilaktig overbevisning om at monogami er naturlig for mennesket. Skal vi fortsette å fornekte at jakten er mer givende enn fangsten? Religion har fått mindre plass i struktureringen av samfunnet, men sosialistenes propaganda har overtatt budskapet i form av fornektelse av markedets goder. Kritikk av datingkulturen er deres siste desperate forsøk på å legge ned kapitalismen og etablere en jernhånd om borgerskapets frihet.
Sexkulturen er tinderifisert. Med best mulig betydning. Kapitalismen lar seg ikke knekke av presset fra femi feiginger som foretrekker gammeldagse normer fremfor nyskapende tenkning. Men en usikker, rød pekefinger med gjennomsiktig retorikk vil ikke kue kapitalismens innflytelse på hverdagen vår. De kan prøve, men de vil feile. «Nå er det vanlige folks tur».
